Velkommen til vår verden av sjokolade!

Det var kjøpmannssønnen Anton Minde som i 1898 kunne gå til Bergens handelsregister og innregistrere foretagendet H&A. Minde Chokolade. Han og broren Hjalmar satset alt de hadde av oppsparte midler på ett kort, og mente fremtiden lå i å lage eksklusiv spise-og drikkesjokolade til befolkningen. Siden da har det med unntak av tre krigsår vært produsert sjokolade under samme navn, og det er neppe urimelig å kalle dette et industrieventyr med søte undertoner av suksess!


Det begynte med en sjokoladelast fra Hamburg

Det sto neppe skrevet i stjernene at Anton Minde skulle bli sjokoladefabrikant. Han var bygutt, født i Bergen i 1875. Faren Ole drev en skipshandel ved Muren, og her lærte Anton både pengenes verdi og handelens hemmeligheter. Rett etter endt militærtjeneste i 1897 allierte han seg med broren Hjalmar. De tok opp lån i Bergens Kreditbank, og satset det de hadde av sparepenger på et parti kakaobønner fra Hamburg, samt maskinvare fra Tyskland og et egnet lokale. Bygning med maskiner og inventar kom på kroner 118 246,- en svimlende sum for de to gründerne.

 

Den første produksjonen

Den aller første produksjonen må ha kommet i gang allerede mot slutten av året 1897. Lokalene midt i Bergen sentrum, var små og upraktiske men man var i gang. Produktene fant fort et marked i byen. Allerede fra starten av ble det produsert håndlagete sjokoladefigurer, konfekt, marsipan og kakao i pulverform.

Når man leter etter hvem arbeiderne disse første årene var, slår det en at langt de flest ansatte var kvinner, selv om den etter hvert voksende arbeidsstokken også omfattet flere menn. Grunnen til at sjokoladeproduksjon hurtig ble kvinnenes arbeidsplass, var at de representerte billig arbeidskraft. Med nøyaktighet og hurtighet kunne de utføre rutinepreget arbeid som maling og røsting av kakaobønnene, forming av masse og pakking av større om mindre forpakninger. Det ble helt fa begynnelsen av satset på finere konfekt og sjokoladeprodukter, i tillegg til løsvektsalget av kakao.

 

Ny inspirasjon

Det var hovedsakelig Anton Minde som sto for utviklingen av fabrikken utover 1900-tallet. Han skjønte at det var inspirasjon og gode ideer å hente i utlandet. Kunnskapen og teknologien lå hovedsakelig i Tyskland og Frankrike, og nå bød det seg en sjanse for 25-åringen til å lære mer. Stortinget hadde lyst ut et antall reisestipender til verdensutstillingen i Paris, som ble holdt i året 1900. Anton Minde søkte og fikk et av disse stipendene, godt hjulpet av anbefalinger fra Bergens Håndverkerforening. Med seg hjem fra Paris brakte han brosjyrer over drops, sjokoladeproduksjon og anvendelige maskiner.

Det var som regel slik at mesterne i fabrikken hadde oppskriftene på blandinger og massen i hodet. Slik ble oppskriftene overlevert fra munn til munn, uten å være nedtegnede. Dette var risikabelt, og ryktene kan fortelle at hemmelighetene omkring oppskriftene var nær ved å gå tapt flere ganger.

 

Søte tiår med bitter bismak

Under første verdenskrig blokkeres leveransene fra Tyskland, og produksjonen går på lavgir i fire år. For å få fatt i råvarer gjør Anton Minde selv en innkjøpstur til England. Ruten går til handelsbyene Bristol og Southampton, der det blir gjort vellykkete innkjøp og knyttet forbindelser for fremtiden. Dette blir starten på noen gylne år for Mindes sjokolade. Nå lages det opp mot 2 millioner kilo årlig, bare i kokesjokolade.

 

Vendepunkt og flyttesjau

Året 1916 er et merkeår ikke bare for Minde Sjokoladefabrikk, men i hele Bergen bys historie. En storbrann raserte strøket rundt Torgalmenningen, og dermed også lokalene fabrikken hadde hatt tilhold i.

Tross importrestriksjoner satset man friskt. Nye lokaler var raskt på plass og produksjonen var i gang igjen.

En ny maskinpark ble innkjøpt, og totalt sett fikk den nye fabrikken et grunnareal på 1326 kvadratmeter over fire etasjer.

Minde vektla arbeidsmiljø og hygiene langt ut over det som var vanlig på denne tiden. Samtlige arbeidere ble holdt med gratis arbeidstøy, garderobe og dusjanlegg. De nye maskinene ble plassert i lyse og ventilerte lokaler, og man hadde en egen sykekasse for de ansatte.

 

I Negerprinsens tegn

På 1920-tallet valgte Minde Chokolade å markedsføre seg med en afrikansk ”negerprins” som varemerke. Denne hadde sporadisk vært brukt fra tidlig på 1900-tallet, og hadde form av en fargerikt kledd afrikaner som bød på et brett med sjokoladeplater. Tidligere hadde man også benyttet en dampende kopp med sjokolade som logo, med påskriften Mindes Chokolade, Bergen. Det lå i tiden å benytte eksotiske blikkfang som logo, uten å vektlegge det politisk korrekte budskapet, slik vi gjør det i dag. 

    

Stort vareutvalg

Det slår en at vareutvalget på 30-tallet var utrolig bredt, noe som må ha medført et tungrodd og dyrt produksjonsmønster. Handelsreisende over hele landet, med hovednedslagsfelt på vestlandet sørget for at sjokoladen kom ut til kundene. Til dette hadde de spesiallagete prøvekofferter, mens produktene ble utstilt i flotte glasskap. Det ble også laget metallskilt i ymse varianter. I Bergen by vandret vognmann Michelsen i mange år rundt med hesten ”Hausa” som et kjent innslag, før bilen overtok som transportmiddel.

Hvis man skal forsøke seg på en grovsortering av fabrikkens produkter, vil disse kunne oppsummeres slik:

1: Kakao i løs vekt

2: Kokesjokolader

3: Spisesjokolader i plater

4: Konfekt/fylte sjokolader

5: Karameller/drops/pastiller

6: Marsipanfigurer 

 

Eget utsalgssted

Fabrikkens eget utsalg lå i Småstrandgaten i sentrum av Bergen. Den het ”Negerprinsens butikk”, og var preget av et eksklusivt interiør, med speil, mørke treslag med intarsia (innlagt tre) og ansatte med rutet kjoler, hvite bluser og sløyfer på hodet. På hyllene sto forseggjorte metallbokser og massive håndlagete sjokoladefigurer og et utall esker. Særlig ved jul og påske var det flotte spesialutstillinger, ofte med mekaniske figurer som kunne bevege seg.

 

Harde tredveår, okkupasjon og fabrikasjonsstans

Tredveårene bød på nye utfordringer for driften. En brevveksling fra 1935 viser at det er vansker med å få tak i kull og koks til maskinene.

Okkupasjonen kom med praktiske problemer. Leveransene tok en brå slutt, og produksjonen ble satt ned til minimum. Slik holdt det på fram til 1942. Den tyske administrasjonen ønsket å bruke fabrikken til å produsere krigsviktige levnetsmidler. Da ledelsen motsatte seg dette ble lokalene beslaglagt og benyttet som lagerplass fram til krigens slutt.

Allerede fredssommeren 1945 var man så smått kommet i gang med ny produksjon, men denne sommeren skulle også innebære at en epoke i fabrikkens historie var over. I juli 1945 dør Anton Mindre, vel 70 år gammel. Da hadde han hatt den personlige ledelsen av Minde Chokolade i 47 år.

 

Behrensfamilien overtar

Det var ingen av Mindes døtre eller svigersønner som hadde anledning eller mulighet til å overta bedriften etter Anton Minde. Han hadde inngått en avtale med sin kompanjong, Andreas Behrens, hvilket resulterte i at Andreas T. Behrens i 1945 kjøpte ut Mindefamilien, og dermed fortsatte som eneeier av fabrikken. Det tok ikke spesielt lang tid å få i gang produksjonen etter krigen. Allerede høsten 1945 kjøres mye av det samme vareutvalget ut til detaljistene. Det eneste som hindret full produksjon var de statlige kvotebestemmelesene på sjokolade og sukker. For forbrukerne var dette også varer som var rasjonert helt fram til 1952.

Det ble særlig satset på salgsdelen i årene etter krigen. Minde opererte med eget distribusjonsnett, egne selgere og varebiler. Hovedtyngden av salget lå fortsatt i distriktene rundt Bergen, men varer gikk også til Oslo og det sentrale østland. En del av maskinparken ble fornyet, etiketter og emballasje fornyet og oppdatert, ”H & A. Minde” ble erstattet av bare ”Minde sjokolade”.

Andreas Behrens fikk ikke mange år som eier av fabrikken, og hans kone Liv overtok virksomheten. Hun var eier av bedriften i en årrekke, fram til eierskiftet i 1986. Fabrikken innledet også et produksjonssamarbeid med Norsk Dropsfrabrikk. Man produserte varer for hverandre, men med salg under eget merke. Det ble også produsert stridssrasjoner for Forsvaret.

 

Godt, gammeldags håndverk

Arbeiderne vekslet gjerne på oppgaver i fabrikken, og man lærte de forskjellige prosessene fra røsting og maling av kakaoen til figurformingen. Alt var fremdeles håndverk, for eksempel konfektlagingen, der bitene ble fylt for hånd, og deretter pakket i forseggjorte esker. Store sjokoladefigurer ble fylt med sjokolademasse, og deretter slynget i høy hastighet så sjokoladen skulle feste seg. Også Mokkabønner ble laget for hånd i jernformer.

Det er sannsynligvis riktig å si at vareutvalget i 50 årene ble for bredt, inntjeningen i forhold til de mange sortene stod ikke i stil til det store utvalget , og det lønte seg ikke utover på 50-og 60-tallet. Det ble derfor satset på godt innarbeidede produkter som ”Negerprinsen Blokk”, ”Mokkabønner” og marsipan til høytidene.

En viktig satsning har også vært småsjokolader for salg i løsvekt. Dette viste seg og gi resultater, selv om markedsandelen til fabrikken neppe har dekket mer enn 1-2 % av det årlige konsum i Norge fram til 1986. Freia og Nidar Bergene har vært de viktigste konkurrentene i etterkrigstiden, slik de også var det tidligere.

Arbeidstokken hos Minde sjokolade ble over tid redusert til ca 30 ansatte totalt. Man klarte seg likevel helskinnet gjennom 60-og 70-årene, som var en tøff tid for mange norske bedrifter i nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Dette må sees i sammenheng med avgiftspolitikken på denne type matvarer.

 

Det er lov å la seg friste

I 1986 selger Behrensfamilien seg ut til B. Friele & sønner. Minde sjokolade gikk nå fra å være privateid til å bli et aksjeselskap. I løpet av to år endres både produksjon og eierstruktur. Driften ble lagt om for å kunne overleve i et hardt marked, store deler av vareutvalget ble kuttet ut, og det ble satset på sjokolade i standard poser og løsvekt. I løpet av kort tid ble fabrikken størst i Norge på denne typen sjokolade. Man flyttet fabrikken fra de gamle lokalene I Bergen sentrum til en ny fabrikkbygning på Midttun i løpet av 1988. Mange av de ansatte fra Lars Hillesgate fulgte med på flyttelasset.

Nå ble egen distribusjon nedlagt, og man inngikk et samarbeid med Forbrukersamvirket (S-laget) for å få ut varer spesielt til de store kjedene. Markedsandelen ble fra 1991 til 1993 femdoblet, og omsetningen økte til 88 millioner kroner pr. år. Det ble satset på tv-reklame under jingelen ”Det er lov å la seg friste”, mens logoen ”Negerprinsen” ble pensjonert.

I 1996 overtok Rieber & Søn som eiere av Minde sjokolade, og fabrikken inngikk om en selvstendig enhet i Rieber-konsernet. I Jubileumsåret 1998 var antallet ansatte 44, og fabrikken hadde en omsetning på 175 millioner kroner.

 

Brynild Gruppen overtar Minde Sjokolade

I år 2000 ble Minde Sjokolade kjøpt av Brynild Gruppen. Mye er skjedd siden den gang. I 2010 fikk porteføljen en skikkelig ansiktsløftning med nytt design og modernisert logo. I januar 2011 flyttet produksjonen av Minde Sjokolade inn i nyoppussede lokaler i Fredrikstad, og en ny æra er i gang.

Tradisjon kombinert med kvalitet vil også gi glede til kommende generasjoner med Minde Sjokolade. 

I tyveårene het det ”kjøp riktig – kjøp Mindes”! Det synes naturlig å la dette salgsordet runde av denne historien.